MIN SKRIVE BIOGRAFI

Jeg kan ikke riktig huske når jeg begynte å skrive, men det var vertfall ikke tidlig.  Jeg var ikke en av de barna som kunne skrive flytende i første, og det tok lang tid før jeg hadde fått orden på alle bokstavene. Hva grammatikken angår har jeg vell enda mye å ordne på.  Jeg skrev sent, jeg hadde og har ingen fin håndskrift og da lærerne ba oss om å begynne å skrive med løkke ble det jeg skrev nærmest umulig å tyde. Men en ting var sikkert, for selv om jeg skrev med en k i ikke og maur som mævr, så likte jeg å skrive. Jeg skrev lenger enn de fleste og hadde de merkeligste ideer om bøker jeg skulle få skrivd. Det ble riktignok aldri noe av, men jeg prøvde å stappe inn roman komplottene mine inn i små stiler på to sider. Her skulle ingen ideer bli igjen ubrukt. Til min sjuende klasse norsk heldags vridde jeg en oppgave om hvordan jorda ville se ut om femti år til en av mine roman ideer som egentlig ikke omhandlet jorda på noen måte. For å få den til å passe skrev jeg at jorda var borte om 50 år. Så kunne jeg begynne å skrive fritt om min science fiction ide med solitter og venúser. Som kommentar til oppgaven fikk jeg at jeg hadde mye fantasi, jeg er fortsatt ikke helt sikker på om det var ment i bare positiv forstand.

På ungdomsskolen lærte jeg at det ikke gikk ann å bare sprenge jorda hver gang vi fikk en skrive oppgave jeg ikke likte. Å skrive rundt oppgaven passet seg ikke. Min tidligere litt vell høye selvtillit i skriving falt betraktelig, for nå var det visst ikke poppis med å bruke ord man ikke helt forstår og fine mellomord som derfor, ettersom, likevel, dog, vell og uansett. Jeg sluttet å skrive på fritiden, og ble utrolig perfeksjonistisk på nesten alt jeg skrev. Plutselig måtte hvert ord bearbeides ti ganger før jeg i det hele tatt kunne tenke på å gå videre til neste. Det ga gode resultater, men jeg synes ikke det var noe morsomt å skrive lenger. Rett og slett fordi morroa var borte i det, det ble en jobb. Jeg skrev det jeg fikk beskjed om å skrive, men var alltid veldig glad for å være ferdig med en tekst.

 Gjennom ungdomsskolen begynte jeg å skrive mer og mer metaforer og beskrivelser og mindre og mindre action i fortellingene mine. I novellene jeg skrev skjedde det minimalt, og alt foregikk i tilbakeblikk og sanser. For eksempel en novelle jeg skrev, var på ca 2000 og det eneste som faktisk skjedde var at hovedpersonens mobil ringte og hun tok den fram. 

Jeg er fremdeles ikke blitt kurert for min perfeksjonisme skriving. På videregående har det blitt så knapt med tid gjennom hverdagen at jeg ikke har fått tid til å bearbeide og editere tekstene mine så mye jeg helst ville. Det at jeg har måttet levere så mange ”uferdige” tekster har holdt meg våken mang en natt. Det er å oppblåse det litt, men jeg blir ofte sittende og ruge over alt jeg kunne gjort bedre etterpå. Gjort er gjort er aldri et ordtak jeg helt har klart å leve etter, noe som er vanskelig når alt skal være perfekt i tilegg.