MITT LIV PÅ FACEBOOK

Jeg fikk facebook som ganske ung, mens det fortsatt ikke var noen serlig andre som hadde det. Folk satt for det meste på nettby, og etter et par måneder hadde jeg vell skrapt sammen sånn 30 venner. Jeg husker en gang jeg var i Oslo på besøk hos ei som bodde der. Vi gikk inn på facebooken henens med ingen ringere en 300 hundre venner, der var "teknologien" kommet litt lenger enn utpå landet. Jeg hadde ikke noe imot å ha få venner, det var noe av grunnen til at jeg boikottet nettby, for det eneste som det så ut til å bety noe var venneantallet. Men det var ganske kjedleig å henge på face uten noen å henge med, så noe serlig aktiv var jeg ikke. På ungdomsskolen begynnte flere å få seg det, og etterhvert ble det litt mer interessant å sitte der. Jeg var ikke avhengi, men jeg stakk nå innom noen ganger daglig for å sjekke hva nytt som hadde skjedd.

Nå, har nok facebook tatt litt overhånd. Jeg gjør fremdeles ikke så mye der. Opdaterer statusen med quotes en gang i blandt (jeg synes det er så totalt unødvendig å skrive "natta! på statusen hve kveld) og kommenterer på noen bilder. Jeg legger forsåvidt ikke ut noe serlig selv men det er noe jeg må være på. Konstant. Se hva folk foretar seg og holder på med. Snoke rundt på noen med åpne profiler som jeg vet halveis hvem er. En facebook profil kan si mye om enn. Selv har jeg ikke åpen profil, jeg liker ikke tanken på at helt random menensker kan komme og se på bildene mine, men jeg vet det er ganske lett å få tak i dem likevell. Er man på facebook så har man blottet store deler av livet. Det går jo ann å ha en helt lukket profil såklart, slik at det er umulig å legge deg til som venn eller tagge deg osv. Men da blir jo litt av morroa borte igjen, etter min mening.

Et "dilemma" jeg ofte har på face er hvordan å kontakte en person. Hvis de er pålogget kan man chatte med dem, elelrs sende melding på inbox eller wall. Jeg kan faktisk sitte en stund uten aning om hvor jeg skal skrive. Det er så mnage muligheter, og selvom jeg som oftest ender opp med å skrive en privat melding undrer jeg litt. Det er mange som skriver lange hjertemeldinger på wallen sin, legger egentlig veldig ut om hele livet. Og det på et sted ikke bare vennene hans/hennes kan se, men også vennene til den du skrev på wallen til, og vennene til de som kommenterer på inlegget. Facebook er langt fra lukket og jeg har, for å si det som det er, ingen anelse hva jeg samtykker i når jeg er der. Men jeg må, jeg er facehooked.